En gammal gitar i México

México, semptember 2004. Jeg hadde tatt med meg Kauês gitar, fordi han ikke brydde seg stort om den, og dessuten var jeg redd for min egen. For å forsikre Kauê om at alt var vel med gitaren hans, tok jeg i México by et bilde av den og sendte hjem. På denne gitaren lærte jeg altså cubansk og mexicansk musikk å kjenne, så du får ha mange takk for lånet, Kauê! Men det har jeg vel sagt allerede.

México by ligger 2500 meter over havet, og har et klima som ikke er urimelig annerledes enn det norske. Vegetasjonen er, som du kan se, hjemmekoselig. Det var kaldt, for meg som var nyankommet fra Brasils enda kaldere vinter og trodde det var tropevarme som venta meg overalt i México. Ulltøy, som jeg i en måneds tid hadde brukt daglig i Brasil, sto det fjernt for meg å ta med meg til México.

Men denne dagen skinte sola, og det holdt i massevis med t-skjorte og mine fjollete tøybukser fra Veracruz. Jeg blei aldri noen ordentlig hippie, hvilket vel var like greit. Ja, det var det. Det holdt lenge å late som, tre raske høstmåneder i México i 2004.

[Annonsens:] Og Resten Er Historie

Jeg har nå oppretta to prosjektsider på Urørt, der til sammen femten av mine låter ligger ute [det blir sikkert flere med tid og stunder]. Følgende to adresser kan nås og nytes helt umsonst:

Audinho,
alias Pça. Aldo Alves, mitt nåværende gitar- og vokalbaserte prosjekt, ment å utvides i alle lengder og bredder når tidene måtte være modne for slikt.

Låtene her er alle spilt inn i desember 2004 og miksa ferdig [med litt pålegg attåt] i mars 2005, sånn rett før jeg stakk hjem til Norge igjen. De er spilt inn i Jardim Elétriko i Florianópolis, Santa Catarina, Brasil. Perkusjonist på alle låtene [jeg spiller altså ikke noe av denne perken sjøl, noe jeg selvsagt ellers gjerne skulle ha skrytt på meg] er Fábio Mazzon, vaskeekte tysk- og italienskætta afrobrasilianer. Ikke afro i hud og hår da, men i sjela, jawohl. Det trengtes ikke mye øving der i gården.

Sir Ashley,
alias Uglÿ Kidd Joe og etter hvert Gm. Sir Bohemia Ashley, mitt elektroniske alias i de gode, gamle dager da bits var bytez, hastigheten på en gjengs datamaskin var 33 megahertz, og jeg selv var longe da Bahia og ikke visste opp og ned på en pandeiro.

Min elektroniske musikkarriere starta da Erling og jeg var på besøk hos Are på Hvalstad en kald og ufyselig vinters kveld i februar 1995 eller så. Erling hadde lagd et makkverk av en låt i Scream Tracker, som jeg lot meg imponere mektig av. Erling hadde nemlig sampla "I Like To Move It" av Reel 2 Real, og jeg trodde Erling hadde programmert dette [vokal, synth, trommer etc] selv. Noe som jo i sannhet hadde vært en bragd, men akk, så skimrande var aldrig jorden. Sampling som konsept var brakt inn i Auduns liv, som således aldri ville bli det samme.

Bare få uker seinere, igjen i Ares improviserte og skralt utstyrte studioer på Hvalstad, skreiv og spilte vi inn vår første låt, "Asshole People [2 da Romdancemana]". Jeg var sjefsrapper, mens Are, Erling og Øyvind var korgutter [det kan ha vært flere av oss, det kan jeg ikke huske]. Denne låta blei spilt inn på kassett og spilt i en gymtime, og ingen var selvsagt videre imponert. Gymlærer Anne syntes like forutsigbart [en hovedgrunn til at låta overhodet blei realisert] at teksten var moralsk forkastelig. I dag sitter hun selv i sitt lille hus gud-veit-hvor i landet og skriver bursdags- og konfirmasjonssanger på oppdrag fra hvem det måtte være, og hvor moralsk forkastelig er kanskje ikke det, hæ, Anne-Panne-py-pløder? Nå erru blitt faen-så-mange år, hu hei som tiden går! La oss se hvem som ler sist.

Etter denne korte historiske redegjørelsen for Hvordan Det Hele Begynte, kan det jo være oppklarende å høre på litt musikk. Så vær så jæskla god, kjør Urørt-jukboks!

Audinho
Sir Ashley

Et veikryss

Her slutter det offisielle Oslo. Krysset Hausmanns gate med Torggata. Herfra er alt skravert terreng. Ingen turistguider hjelper deg videre herfra. Her går jeg forbi hver eneste dag. Et ingenmannsland i Oslo. Hva heter byen her? Bydelen? Kvartalet? Tro om noen vet. Midt imellom Fredensborg, Grünerløkka, Grønland og Sentrum. Stedet finnes ikke i dagligtalen. Krysset Hausmanns gate med Torggata, gateway to Oslo Øst. Her midt på natta, natt til torsdag 6. oktober 2005,

, jeg på vei hjem fra Rock Bottom. Konsert med et Prince-coverband, sannsynligvis med fyldig rulleblad rundt om i Norge. Og midt i blinken andre steder enn i Oslo. Jeg tok meg i å lure på: hva har jeg egentlig å utsette på dette bandet? Noe må det jo være. Og til slutt gikk det opp for meg. Det var skolert. Syngedama sang den samme strofen om og om igjen, en strofe som simulerte spontan afroamerikansk sang, mens gitaristen gjorde det samme på gitaren. Jeg ble i akutt godt humør av konserten. Vokalisten var en energibunt av en fyr, utagerende trønder i Oslo; her snakker vi om kaldblodig fyr med bein i nesa. Og jeg falt ned

på det naturlige og selvsagte standpunkt: at Prince-coverband har sin naturlige og selvsagte plass i Musikk-Norge. Geiranger Fjordhotell hadde ikke vært det samme uten; ei heller Grensen, Oslo. Alle som lukter ironi må lese to ganger; jeg falt i staver over dette bandet. Det var fantastisk å se dem, de fire låtene det føltes naturlig å få med seg. Prince, derimot... "This Is The Jam Of The Year" kunne han pokker meg ha spart seg.

vi nærmer oss!

Sånn, ja! Nå er min gamle dinosaur av en blogg borte vekk. Café Campeche, the blogg formerly known as Floripa Fetevare, er død. Leve Sübtrøpikåliæ, den nye musikkbloggen nær DEG! Men først litt søvn.