Et veikryss

Her slutter det offisielle Oslo. Krysset Hausmanns gate med Torggata. Herfra er alt skravert terreng. Ingen turistguider hjelper deg videre herfra. Her går jeg forbi hver eneste dag. Et ingenmannsland i Oslo. Hva heter byen her? Bydelen? Kvartalet? Tro om noen vet. Midt imellom Fredensborg, Grünerløkka, Grønland og Sentrum. Stedet finnes ikke i dagligtalen. Krysset Hausmanns gate med Torggata, gateway to Oslo Øst. Her midt på natta, natt til torsdag 6. oktober 2005,

, jeg på vei hjem fra Rock Bottom. Konsert med et Prince-coverband, sannsynligvis med fyldig rulleblad rundt om i Norge. Og midt i blinken andre steder enn i Oslo. Jeg tok meg i å lure på: hva har jeg egentlig å utsette på dette bandet? Noe må det jo være. Og til slutt gikk det opp for meg. Det var skolert. Syngedama sang den samme strofen om og om igjen, en strofe som simulerte spontan afroamerikansk sang, mens gitaristen gjorde det samme på gitaren. Jeg ble i akutt godt humør av konserten. Vokalisten var en energibunt av en fyr, utagerende trønder i Oslo; her snakker vi om kaldblodig fyr med bein i nesa. Og jeg falt ned

på det naturlige og selvsagte standpunkt: at Prince-coverband har sin naturlige og selvsagte plass i Musikk-Norge. Geiranger Fjordhotell hadde ikke vært det samme uten; ei heller Grensen, Oslo. Alle som lukter ironi må lese to ganger; jeg falt i staver over dette bandet. Det var fantastisk å se dem, de fire låtene det føltes naturlig å få med seg. Prince, derimot... "This Is The Jam Of The Year" kunne han pokker meg ha spart seg.